Et brev fra Stine

Hei,

Jeg må nesten begynne med en liten innrømmelse.

Jeg har gått rundt nesten hele dagen og vært helt sikker på at det var 20. september i morgen.

Ikke i dag.

I morgen.

Sånn kan det gå når hodet tydeligvis har bestemt seg for å lage sin helt egen kalender.

Og siden jeg lovet deg et nytt Et brev fra Stine den 20. hver måned, ble det plutselig litt mer fart på sakene her hjemme.

Men vet du hva?

Kanskje det egentlig passer ganske fint.

For disse brevene skulle jo aldri handle om perfeksjon.

De skulle være personlige.

Ærlige.

Et lite sted for refleksjon, tro, hverdagsliv og kanskje noen tanker vi kan ta med oss videre.

Så her kommer brev nummer to.

Litt mindre planlagt enn jeg hadde sett for meg.

Men veldig ekte.

Jeg har begynt å studere teologi

Jeg tror fortsatt ikke helt jeg har tatt inn over meg at jeg faktisk kan skrive den setningen.

Jeg studerer teologi.

For noen uker siden var ikke dette en del av noen nøye utarbeidet femårsplan.

Og de som kjenner meg vet at jeg faktisk er ganske glad i planer.

Lister.

Struktur.

Mål.

Helst også en tidslinje.

Gjerne med fargekoder.

Men så åpnet det seg en dør.

Jeg søkte.

Jeg kom inn.

Og plutselig sitter jeg her med Bibelen, kirkehistorie, Det gamle testamentet, Matteusevangeliet, pensumbøker, forelesninger og min første større oppgave foran meg.

Det er både utrolig spennende og ganske ydmykende.

For én ting har allerede blitt veldig tydelig:

Jeg vet langt mindre enn jeg trodde.

Og det mener jeg faktisk på en positiv måte.

For jo mer jeg lærer, desto mer oppdager jeg hvor mye dybde som finnes.

Hvor mye historie.

Hvor mye sammenheng.

Hvor mye vi lett kan hoppe over når vi bare leser fort.

Jeg lærer å lese Bibelen litt saktere

Dette er kanskje noe av det som treffer meg mest akkurat nå.

Jeg har lest Bibelen lenge.

Jeg har understreket vers.

Skrevet notater.

Bedt over tekster.

Funnet ord som har hjulpet meg gjennom forskjellige perioder i livet.

Men nå blir jeg utfordret til å lese annerledes.

Litt saktere.

Litt grundigere.

Og kanskje med litt mindre behov for å komme frem til et svar med én gang.

For vi mennesker er ganske flinke til å lese et bibelvers og straks spørre:

Hva betyr dette for meg?

Jeg også.

Men studiene lærer meg at jeg kanskje bør stille noen andre spørsmål først.

Hva skjer faktisk i teksten?

Hvem snakker?

Hvem blir det snakket til?

Hva skjedde før dette?

Hva skjer etterpå?

Hvordan ville menneskene som først hørte dette forstått ordene?

Hva lærer teksten meg om Gud?

Og så kan jeg spørre:

Hva betyr dette for meg?

Det er en liten forskjell.

Men samtidig en ganske stor en.

For jeg ønsker ikke bare å finne vers som bekrefter det jeg allerede mener.

Jeg ønsker å forstå mer.

Også når teksten utfordrer meg.

Også når den ikke passer perfekt inn i mine egne tanker.

Kanskje særlig da.

Tro betyr kanskje ikke å ha full kontroll

Det er nesten litt ironisk at jeg skal lære akkurat dette.

For jeg liker kontroll.

Jeg liker å vite hva planen er.

Jeg liker å vite hvor ting skal.

Og hvis Gud kunne sendt meg en oversikt over de neste fem årene, gjerne som PDF med tydelige milepæler, hadde jeg nok lest den ganske grundig.

Men slik fungerer det jo sjelden.

Jeg tror jeg lenge har tenkt at sterk tro betyr å være veldig sikker.

Sikker på hva Gud gjør.

Sikker på retningen.

Sikker på neste steg.

Men jeg begynner mer og mer å tenke at tro også kan se helt annerledes ut.

Noen ganger er tro:

Jeg vet ikke helt hvor dette fører, men jeg tror dette er neste steg.

Og så går vi.

Jeg vet ikke hvor teologistudiet kommer til å føre meg.

Jeg vet heller ikke helt hvordan alle delene av livet mitt skal henge sammen fremover.

Tro.

Teologi.

Familie.

Lederskap.

Business.

Formidling.

Men akkurat nå kjenner jeg faktisk en ganske stor ro i at jeg ikke trenger å ha hele svaret.

Jeg trenger å være trofast med det jeg har fått foran meg i dag.

Og det er nok.

Jeg tenker annerledes om vekst

Det skjer også mye i businesslivet mitt.

Nye mennesker kommer inn.

Nye relasjoner bygges.

MOMfidence fortsetter å vokse og knytte mennesker sammen på tvers av land og kulturer.

Det er utrolig spennende å følge.

Men samtidig merker jeg at synet mitt på vekst har forandret seg.

Før kunne vekst veldig lett bety:

Mer.

Mer synlighet.

Mer innhold.

Mer omsetning.

Flere mennesker.

Flere mål.

Mer, mer, mer.

Nå tenker jeg oftere:

Hva om vekst noen ganger ser ut som dybde?

At vi blir tryggere på hvem vi er.

At vi står stødigere i verdiene våre.

At vi lærer å lytte bedre.

At vi behandler mennesker bedre.

At vi bygger noe som faktisk tåler tid.

Jeg har fortsatt store drømmer.

Veldig store.

Gud har på ingen måte kurert meg for ambisjoner.

Men jeg ønsker at ambisjonene skal være forankret et annet sted enn før.

Jeg ønsker at mennesker skal være viktigere enn tall.

Karakter viktigere enn fasade.

Og at jeg aldri skal bli så opptatt av å bygge noe stort at jeg glemmer hvem jeg selv blir mens jeg bygger.

Og så var det Matteus

Denne helgen sitter jeg med min første større oppgave i teologi.

Og jeg skal arbeide med Matteusevangeliet.

De som kjenner meg fra kirken vet kanskje allerede at Matteus har fått en litt spesiell plass hos meg.

Og ja.

Jeg skal være helt ærlig.

The Chosen har nok en liten del av skylden.

Men nå holder det ikke lenger å si at jeg liker Matteus fordi han er en fantastisk karakter i en TV-serie.

Nå må jeg faktisk studere teksten.

Se på sammenhengen.

Lese faglitteratur.

Sammenligne ulike tolkninger.

Og prøve å forstå hva teksten faktisk sier.

Det er utrolig spennende.

Og litt overveldende.

Og jeg merker allerede at dette kommer til å forandre måten jeg leser Bibelen på.

Ikke ved at troen blir mindre.

Snarere motsatt.

For jo mer jeg lærer, desto mer respekt får jeg for hvor mye som faktisk ligger i disse tekstene.

Jeg håper også at noe av det jeg lærer etter hvert kan få plass i disse brevene.

Ikke som en som plutselig har fasiten.

Tro meg, det har jeg definitivt ikke.

Men kanskje som en som lærer.

Undrer seg.

Stiller spørsmål.

Og ønsker å dele noe av reisen underveis.

Ett steg av gangen

Da jeg skrev det første brevet 20. august, skrev jeg mye om ordene:

«Vær stille og kjenn at jeg er Gud.»

De ordene følger meg fortsatt.

Men jeg tror jeg begynner å forstå at det å være stille ikke alltid betyr å være passiv.

Noen ganger trenger vi å bli stille for å høre.

Så trenger vi å reise oss.

Og gå.

Det er kanskje der jeg befinner meg akkurat nå.

Jeg vet ikke hele veien.

Men jeg ser det neste steget.

Og kanskje er det nok.

Så hvis du også står foran noe akkurat nå som du ikke helt vet hvordan skal ende, vil jeg dele spørsmålet jeg selv prøver å leve litt mer etter:

Hva er mitt neste riktige steg?

Ikke de neste ti.

Ikke hele femårsplanen.

Bare det neste.

Og så får Gud ta seg av resten litt etter litt.

Det er i hvert fall det jeg øver på.

Selv om jeg fremdeles gjerne skulle hatt den PDF-en.

Takk for at du er med videre.

Vi møtes igjen 20. oktober.

Og da skal jeg forsøke å vite hvilken dato det er litt tidligere på dagen.

Takk for at du er her 🤍

Jeg heter Stine Marie Alme.

Jeg er utdannet kostholdsveileder, gründer og opptatt av hvordan små valg over tid kan gjøre en stor forskjell - både for helsen og livet generelt.

I dette nyhetsbrevet deler jeg personlige refleksjoner, erfaringer og kunnskap om helse, kosthold, hverdagsvaner, lederskap og tro. Noen brev vil være praktiske, andre mer personlige, men alle vil være skrevet med et ønske om å oppmuntre, dele og skape verdi.

Har du spørsmål eller er det et tema du ønsker at jeg skal skrive om?

Du er alltid velkommen til å svare på denne e-posten. Jeg leser alle svar.

Nyttige lenker

🌿 Nettbutikk
Produktene jeg selv bruker og anbefaler.

🌍 MOMfidence
Les mer om prosjektene mine og ressursene jeg deler.

Takk for at du tar deg tid til å lese.

Vi sees i neste brev!

Vennlig hilsen,
Stine Marie Alme