Oktober

Hei,

Det har gått en måned siden sist, og jeg merker at det nesten blir vanskeligere å velge hva jeg skal skrive om når dette brevet bare kommer én gang i måneden. Det har skjedd mye, men kanskje enda viktigere: det har skjedd mye inni meg.

Teologistudiet begynner virkelig å sette spor. Ikke bare fordi jeg lærer mer om Bibelen, kirkehistorie og ulike kristne tradisjoner, men fordi studiet stadig tvinger meg til å stille spørsmål ved hva jeg selv tror, hvorfor jeg tror det, og hvordan dette skal få prege måten jeg møter andre mennesker på.

Jeg tror kanskje det er noe av det jeg liker aller best ved å studere teologi. Jeg får ikke bare flere svar. Jeg får også bedre spørsmål.

Og noen av dem følger meg lenge etter at undervisningen er ferdig.

Når undervisningen treffer mer enn pensum

For litt siden hadde vi en undervisningstime i konfesjonskunnskap som ble ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. En student ble høylytt og konfronterende, og stemningen i rommet ble etter hvert ganske ubehagelig. Jeg ønsker ikke å skrive mye om selve personen eller situasjonen, for det er egentlig ikke poenget. Det interessante for meg var det som skjedde etterpå.

Jeg gikk nemlig ikke ut av timen mer usikker. Jeg gikk ut av den tryggere.

Tryggere på hva slags kirke jeg selv ønsker å være en del av, og kanskje enda viktigere, hva slags prest og leder jeg selv ønsker å bli.

Vi kommer aldri til å være enige om alt. Det er heller ikke realistisk. Mennesker vil være uenige om teologi, politikk, familie, seksualitet, kirkesyn og hvordan tro skal praktiseres. Men jeg ønsker ikke at kirken skal være et sted hvor mennesker først må bevise at de passer inn før de får komme nær.

For meg skal Jesus og Bibelen fortsatt være selve fundamentet. Jeg ønsker ikke en tro hvor alt blandes sammen bare for at ingen skal bli utfordret. Samtidig tror jeg måten vi møter mennesker på forteller minst like mye om troen vår som ordene vi forkynner.

Det er ganske enkelt å snakke om kjærlighet, nåde og fellesskap når vi er sammen med mennesker som mener omtrent det samme som oss. Det er først når vi møter mennesker som tenker helt annerledes at vi får testet om disse ordene faktisk betyr noe.

Jeg har derfor tenkt mye på noen enkle spørsmål etter denne timen. Ser jeg mennesket før jeg ser standpunktet? Klarer jeg å lytte før jeg konkluderer? Kan jeg stå stødig i det jeg tror på uten å gjøre andre mindre?

For meg handler godt lederskap mer og mer om nettopp dette. Ikke om å være den som snakker høyest eller vinner diskusjonen, men om å kunne skape et rom hvor mennesker opplever respekt og verdighet, også når vi er uenige.

Det blir stadig tydeligere for meg

Jeg merker at denne timen også satte i gang noen større refleksjoner rundt kirken og hva jeg selv lengter etter. Jo mer jeg studerer, desto tydeligere blir det for meg at jeg ønsker å være en del av en kirke hvor Jesus står i sentrum og Bibelen tas på alvor, samtidig som døren faktisk er åpen for mennesker som kommer med helt forskjellige historier, erfaringer og liv.

For meg er ikke dette motsetninger. Jeg tror vi kan være tydelige på hva vi tror uten å møte mennesker hardt, og jeg tror vi kan være varme og inkluderende uten å gjøre troen utydelig. Det er kanskje nettopp i dette spenningsfeltet jeg kjenner at mye av mitt eget kall begynner å bli tydeligere.

Jeg vet ikke nøyaktig hvordan det kommer til å se ut noen år frem i tid, og jeg kjenner heller ikke lenger det samme behovet for å ha hele planen klar. Det er ganske nytt for meg, for jeg har vært veldig glad i å vite hvor jeg skal, hva som er neste mål og helst også når jeg skal være fremme.

Men den siste tiden har jeg kjent mer og mer på behovet for å skru ned støyen rundt meg. Jeg har derfor valgt å trekke meg ut av flere sosiale medier. Instagram og TikTok er deaktivert, og Snapchat er i praksis redusert til den nærmeste familien. Før ville jeg nok vært litt redd for å gjøre noe sånt. Hva hvis jeg blir mindre synlig? Hva hvis folk glemmer meg? Hva hvis jeg går glipp av noe?

Nå kjenner jeg egentlig mest på ro.

For jeg har begynt å stille et annet spørsmål: Hva er det egentlig jeg ønsker å være synlig for?

Jeg ønsker ikke lenger å bruke masse tid på å være til stede steder bare fordi jeg føler at jeg burde. Jeg vil heller bruke tid på mennesker som faktisk ønsker å være en del av det jeg bygger, på familien min, på studiene, på å skrive og på å fordype meg i det jeg kjenner at Gud legger foran meg.

Det betyr ikke at jeg slutter å jobbe eller at ambisjonene mine har forsvunnet. De er der fortsatt. Ganske store også, hvis jeg skal være helt ærlig. Men jeg ønsker å bygge annerledes enn før.

MOMfidence fortsetter å utvikle seg, og jeg får stadig møte nye mennesker fra forskjellige land og kulturer. Det er noe av det fineste med det jeg gjør. Samtidig merker jeg at jeg ikke lenger blir like opptatt av hvor fort ting vokser. Jeg er mer opptatt av hvordan vi bygger, hva slags mennesker vi blir underveis, og om det vi skaper faktisk tåler tid.

Jeg tror egentlig det er en ganske stor endring i meg. Før tenkte jeg mye på hvor langt jeg skulle nå. Nå tenker jeg stadig oftere på hvem jeg ønsker å være mens jeg går dit.

Kanskje er det også derfor teologistudiet treffer meg så sterkt akkurat nå. Det går ikke an å legge teologien pent bort sammen med pensumbøkene når undervisningen er ferdig. Den følger med meg videre inn i resten av livet. Den dukker opp når jeg sitter ved middagsbordet, når jeg møter mennesker som tror annerledes enn meg, når jeg tar beslutninger i business, når jeg tenker på lederskap og ikke minst når jeg blir utfordret på mine egne holdninger.

For hvis troen faktisk betyr noe, kan den jo ikke bare være noe jeg holder på med noen timer i uken. Den må påvirke hvordan jeg møter mennesker, hvordan jeg bruker tiden min, hva jeg prioriterer, hvordan jeg leder og hva jeg gjør når noen er uenige med meg.

Det er kanskje noe av det mest spennende med denne perioden. Jeg opplever ikke at jeg blir sikrere på alt. Snarere tvert imot. Jo mer jeg lærer, desto mer forstår jeg hvor mye jeg ikke vet.

Men det skremmer meg ikke.

Jeg tror faktisk det gjør troen min dypere.

For jeg ønsker ikke å komme til et punkt hvor jeg mener at jeg har forstått Gud ferdig. Jeg vil fortsette å lese, stille spørsmål, lære og være villig til å oppdage at noe jeg har tenkt tidligere kanskje ikke var helt riktig.

Akkurat nå kjenner jeg derfor på en litt merkelig kombinasjon av mange spørsmål og ganske mye ro.

Det er mindre støy rundt meg.

Det er flere bøker på bordet enn noen gang.

Det er mye jeg fortsatt ikke vet.

Men retningen kjennes tydeligere.

Og det tror jeg egentlig er mer enn nok akkurat nå.

Vi møtes igjen 20. november.

Takk for at du er her 🤍

Jeg heter Stine Marie Alme.

Jeg er utdannet kostholdsveileder, gründer og opptatt av hvordan små valg over tid kan gjøre en stor forskjell - både for helsen og livet generelt.

I dette nyhetsbrevet deler jeg personlige refleksjoner, erfaringer og kunnskap om helse, kosthold, hverdagsvaner, lederskap og tro. Noen brev vil være praktiske, andre mer personlige, men alle vil være skrevet med et ønske om å oppmuntre, dele og skape verdi.

Har du spørsmål eller er det et tema du ønsker at jeg skal skrive om?

Du er alltid velkommen til å svare på denne e-posten. Jeg leser alle svar.

Nyttige lenker

🌿 Nettbutikk
Produktene jeg selv bruker og anbefaler.

🌍 MOMfidence
Les mer om prosjektene mine og ressursene jeg deler.

Takk for at du tar deg tid til å lese.

Vi sees i neste brev!

Vennlig hilsen,
Stine Marie Alme